Flekkete dyr: vikunja

På de store slettene i Andesfjellene, i høyder på rundt 3500 til 5000 meter, er det ikke mye liv å se. Likevel, selv i disse høydene, lever dyr som vikunjaen fortsatt. Takket være noen unike tilpasninger kan disse dyrene overleve så høyt oppe i fjellet. Vikunjaer har et stort, kraftig pumpende hjerte, blodet deres absorberer mer oksygen, og de røde blodcellene deres lever 2,5 ganger lenger enn noe annet dyr. Dette gjør at de kan leve lett i store høyder og med lave oksygennivåer. Den tykke pelsen deres beskytter dem mot kulde, men kan være utfordrende i solen. Fordi det ikke er skygge på høyslettene, må dyrene regulere kroppstemperaturen. De gjør dette ved å stå med bakbeina spredt ut. De har en bar flekk på innsiden av lårene. Det er her blodårene kommer nær kroppsoverflaten, slik at dyret kan frigjøre overflødig kroppsvarme til luften.

Vicuñaen tilhører kamelfamilien, og i likhet med kameler kan den overleve godt i tørre områder. Den er en sparsommelig vannspiser. Kostholdet består hovedsakelig av flerårige gressarter. Tennene er tilpasset kostholdet. I likhet med gnagere vokser fortennene kontinuerlig. De lever i små grupper. En gruppe består vanligvis av én dominant voksen hann, flere voksne hunner og ungene deres. Vicuñaer har to territorier: et næringsterritorium og et soveterritorium, vanligvis plassert i høyereliggende områder.

Inkaene anså vikunjaen som et høytstående dyr. De visste også at ullen var fin og ekstremt verdifull. Den ble ansett blant de mest verdifulle i verden. De samlet dyrene og klippet dem. Etter Inka-rikets fall forble ullen verdifull. Spanjolene visste dette, og de begynte å jakte på dem i massevis. I løpet av Inka-tiden var det fortsatt over 1,5 millioner vikunjaer; i 1960 hadde dette tallet falt til bare 6000. Takket være etableringen av nasjonalparker har bestanden siden doblet seg, men dyrene er fortsatt klassifisert som truet.