Reisebeskrivelse Amerika #18: Det varmeste stedet på jorden

Det er på tide å legge Las Vegas bak seg, og det har jeg faktisk ikke noe imot i det hele tatt. Det skjer så mye rundt deg: biler, folkemengder, musikk, lys, enorme hoteller og alle slags show. Kanskje overgangen fra de relativt stille nasjonalparkene til Syndenes by var litt for mye. Likevel er Las Vegas en by du absolutt må se minst én gang i livet, og jeg er glad vi hadde denne opplevelsen.

Tanken var å besøke Yosemite nasjonalpark, men på grunn av skogbrannene bestemte vi oss for å ikke gjøre det.

Den planlagte turen vår avsluttes i dag, ettersom vi ønsket å være fleksible de siste dagene. Vi ønsket egentlig å besøke Yosemite nasjonalpark, men på grunn av de alvorlige skogbrannene ble vi frarådet det. Så vi bestemte oss for å droppe den parken helt og fokusere på Sequoia nasjonalpark. Men siden vi uansett var i området, ville vi besøke Death Valley nasjonalpark først. Etter frokost pakket vi sakene våre og forberedte oss til vår neste destinasjon.

Så snart vi forlater Las Vegas, forandrer landskapet seg umiddelbart, og vi ser ingenting annet enn øde sletter, hvor det knapt vokser trær eller planter. Her er det bare stein og sand, og knapt noe liv å se. For en dramatisk forandring fra spillehovedstaden, og vi nyter roen rundt oss. Vi forlater Nevada og ankommer California.

Death Valley ligger delvis i Nevada, men i stor grad i California. Det er en del av Mojaveørkenen og er det varmeste, tørreste og laveste stedet i hele Nord-Amerika. Det er vanskelig å forestille seg, men dette området var en gang under vann. Det finnes til og med historier om isbreer i denne regionen. Sierra Nevada kunne ikke lenger forsyne innsjøene med smeltevann, slik at salt og mineraler kunne konsentreres. Innsjøene tørket ut, og vulkaner og fjell ble dannet. Det som gjensto er den tørre, varme regionen vi kjenner i dag.

Vi forlot Las Vegas iført lange bukser, men det ble raskt klart at vi lett kunne bytte dem ut med shorts. Selv om vi ikke var i den varmeste delen av året, steg kvikksølvet raskt. Alle som besøker Death Valley i varmere vær bør forberede seg godt. Ta med rikelig med vann, bruk solkrem og bruk hatt. Temperaturene kan nå rundt 45 grader celsius her i juli og august. I juli 1913 ble det til og med registrert en temperatur på 56,7 grader celsius. Fordi store deler av dalen ligger 85 meter under havnivået og fjellene blokkerer skyene, er det lite skygge eller regn i dette området. Ikke undervurder disse forholdene!

I juli 1913 ble det registrert en temperatur på 56,7 grader celsius i Death Valley nasjonalpark.

Fordi vi ikke hadde forberedt oss på Death Valley, kjørte vi først til besøkssenteret for å registrere oss og samle informasjon. Death Valley er et stort område med ganske mange interessante severdigheter. Vi kunne imidlertid bare tilbringe én dag i parken fordi vi ville holde oss så nærme Sequoia nasjonalpark som mulig i kveld. Dette betydde at vi måtte bestemme nøye hva vi ville se og gjøre. Vi bestemte oss for å besøke forskjellige steder i dag i stedet for å gå på fottur.

Først kjører vi til Zabriskie Point, ikke langt fra besøkssenteret. Her finner du et utsiktspunkt med utsikt over et utenomjordisk ørkenlandskap med vakkert formede steiner. Det skulle man knapt forvente, men dette området ble formet av vann. Det regner ikke så ofte i Death Valley, men når det gjør det, er regnskyllene ofte ganske kraftige. Store mengder vann må dreneres bort på kort tid, noe som skaper dype kløfter i den myke steinen.

Du ville ikke si det, men det bisarre landskapet på Zabriskie Point ble skapt av regnvann.

Vi fortsetter sørover langs Badwater Road og stopper ved Devil's Golf Course. Også dette er et virkelig imponerende landskap. Det er vidstrakt og blottet for vegetasjon. Overflaten ligner vulkansk stein med alle slags fordypninger, derav navnet «Devil's Golf Course». Det er ganske vanskelig å gå i dette området, da overflaten er skarp og svært ujevn. Hvis du sitter stille et øyeblikk og lytter nøye, kan du høre alle slags poppelyder. Disse lydene er forårsaket av millioner av saltkrystaller som sprekker i varmen. Dette stedet imponerer oss dypt; det ser så uvirkelig ut, men samtidig er det utrolig hva naturen selv kan skape.

Noen kilometer lenger fremme kommer vi til Badwater. Dette er det beste området for å se saltslettene. Fra parkeringsplassen går vi langs gangstiene som er anlagt her. Snart ser vi et skilt som viser at vi er 85,5 meter under havnivå. På steinene bak parkeringsplassen kan du se hvor nullpunktet er plassert. Du må imidlertid se nøye etter, for det er et ganske lite synlig skilt.

Vi fortsetter å gå inn på saltslettene og ser raskt potensialet for masseturisme. Slettene er ganske skitne og slitte. Det er en sterk kontrast til Salar de Uyuni-saltslettene i Bolivia, hvor vi besøkte for et år siden. Vi har muligheten til å gå et godt stykke inn på saltslettene, men vi snur slik at vi kan besøke andre steder.

Fra Badwater kjører vi tilbake mot besøkssenteret. Halvveis der svinger vi av inn på Artists Drive, en fantastisk rute gjennom det steinete landskapet. Ruten er en enveiskjørt gate med noen skarpe svinger og høydeforskjeller. Vi kan ikke kjøre særlig fort, men det er helt greit. Vi nyter de vakre omgivelsene. Steinene har en rekke farger, mest slående på Artists Palette. Her kan du tydelig se de rosa, grønne, lilla, brune og svarte nyansene. Dette er det ultimate beviset på Death Valleys enorme vulkanske aktivitet. Naturligvis stopper vi ved dette bisarre naturfenomenet for å ta en nærmere titt. Til tross for den sterke solen kan vi se fargene tydelig, men de er på sitt vakreste ved soloppgang og solnedgang.

Vi må forlate parken fra vestsiden, så vi må komme oss av gårde ganske raskt for å unngå å kjøre i mørket. Når vi ser Mesquite Flat Sand Dunes på høyre side, bestemmer vi oss for å ta en titt. Det er flere sanddyner i Death Valley nasjonalpark, men disse er de enkleste å nå. Sanden kommer fra Cottonwood-fjellene og ligger gjemt mellom dem. Selv om det ikke er noen stier, kan vi fortsatt gå rundt her. Vi klatrer opp noen sanddyner og setter oss ned en stund for å slappe av. Solen skaper et storslått farge- og skyggeshow. Det er et fantastisk syn. Med sanden mellom tærne tar vi noen vakre bilder og går tilbake til bilen.

Den nedgående solen skaper et fantastisk skue av farger og skygger ved Mesquite Flat Sand Dunes.

Nå som solen sakte går ned, må vi virkelig komme oss av gårde. Vi er midt i en enorm ørken og har fortsatt en lang vei å gå til byen Ridgecrest. Det blir raskt bekmørkt, og det blir vanskelig å se veien tydelig. Veien er ikke asfaltert, noe som krever ytterste konsentrasjon. Tenk deg å få et punktert dekk eller ha et annet problem med bilen din akkurat nå. Du må virkelig være heldig for å se noen kjøre forbi, siden veien er ganske stille.

Heldigvis kjører vi ut av ørkenen på noen få timer og inn i sivilisasjonen. Vi passerer bisarre fabrikker og fullstendig mørke, uhyggelige nabolag. Det ser ut til at Ridgecrest hovedsakelig er kjent for våpendepotet ved China Lake. I dette øde området har nesten alle luftforsvarets våpen blitt testet de siste tiårene. Et ganske viktig område for amerikanerne, altså. Vi ser imidlertid ikke mye til det. Det er sent når vi kommer til Ridgecrest, og vi finner ikke et supermarked. Heldigvis tilbyr McDonald's en løsning. Jaja, vi er i Amerika nå, så la oss spise litt hurtigmat for en gangs skyld.

Etter burgerne drar vi til hotellet vårt, sjekker inn, ser en episode av The Walking Dead og legger oss til å sove.